Saken om SalMars søknad om unntak fra byggeforbudet i kystsonen dreier seg ikke om at motstanderne er mot arbeidsplasser eller oppdrett generelt.
Det handler om å ikke gi et selskap med «bruk og kast»-holdning til våre fjorder frie tøyler til å flytte inn i nye lokaliteter når de gamle er oppbrukt.
Hvorfor det er slik blir forklart – og dokumentert – nedenfor.
Panikk etter tvangsbrakklegging av lokaliteten Mårøyfjord og dårlig tilstand ved Eidemolla
Den umiddelbare årsaken til SalMars søknad om samtykke tross tiltaksforbudet i kystsonen var at Fiskeridirektoratet i april 2016 sendte forhåndsvarsel om pålagt brakklegging av lokaliteten Mårøyfjord (pdf) med begrunnelse i uakseptabel miljøtilstand.
Derfor søkte SalMar den 20. mai 2016 kommunen om dispensasjon fra forbudet («samtykke») for å kunne opprette et nytt anlegg på 3.600 tonn laks ved Skjellvika (utenfor Kifjordneset) og ytterligere 1.800 tonn laks ved lokaliteten Øyra (Nordmannspynten). Dette ved å overføre MTB (maksimal tillatt biomasse) fra lokalitetene Mårøyfjord og Eidemolla.
Det som ikke har kommet frem i den prosessen er at MOM-B (utvidet miljøundersøkelse) allerede 23. september 2014 viste tilstand 4 ved Mårøyfjord-anlegget. Tilstand 4 er dårligst mulig og betegnes som uakseptabel miljøtilstand i driftsforskriften.
Lokaliteten Eidemolla var kun i drift i 4 måneder før den også ble tildelt tilstand 4 i MOM-B i 2014.
SalMar unnlot å sende ytterligere miljøundersøkelser til Fiskeridirektoratet
SalMar sendte ikke inn ytterligere 6 miljøundersøkelser fra Mårøyfjord til Fiskeridirektoratet i etterkant av MOM-B i 2014. Det eneste som ble sendt var en MOM-C undersøkelse fra 2015 som viste god tilstand utenfor anleggets nærsone og påsto at dette viste at tilstandskriteriene var oppfylt. Det var ikke godt nok for Fiskeridirektoratet.
Dette resulterte i at:
- i juni 2016 vedtok Fiskeridirektoratet brakklegging av Mårøyfjord (pdf) frem til ny MOM-B viser miljøtilstand 1 eller 2, og
- i august 2016 fikk SalMar forhåndsvarsel fra Fiskeridirektoratet om pålegg å rette opp i ulovlige forhold (pdf) knyttet til sviktende rutiner for innsending av miljøundersøkelser.
Hastverk og trusler
Bakgrunnen for hastesøknad om fritak fra forbudet og stort press på kommunestyret fra SalMar er altså selskapets egne sviktende rutiner og uforsvarlig miljøtilstand ved to av anleggene over flere års tid.
Etter at det ble registrert protester mot søknaden sendte SalMar brev til kommunestyret med «ytterligere opplysninger», som i praksis besto av trusler om driftsreduksjon og nedleggelse av arbeidsplasser.
Hvorfor innførte kommunen bygge- og delingsforbud (tiltaksforbud) i kystsonen?
Fordi at man innså at man hadde bommet grovt i nåværende kystsoneplan.
I planen fra 2008 er nesten hele kystsonen flerbruksområde, med noen områder som uttrykkelig er satt av til oppdrett.
Problemet er at kommunen trodde at oppdrett ikke var automatisk tillatt i flerbruksområder, når det juridisk sett viste seg å være det. Så når kommunen søkte dispensasjon fra sin egen plan for å gi tillatelse til SalMars lokalitet på Hovdenakken i 2013, kom fylkesmannen i Troms (da fylkesmannen i Finnmark avslo og ble inhabil) frem til at det ikke var nødvendig med dispensasjon da planen allerede tillot oppdrett i flerbruksområdene.
Kommunen var altså ikke selv klar over at man hadde åpnet hele kystsonen for oppdrett.
Når man nå forsto dette, og protestene begynte å tilta i forkant av valgkampen i 2015, lovte Ap å innføre bygge- og delingsforbud for å stoppe nye lokaliteter frem til ny kystsoneplan var ferdig. Det ble gjort i juni 2015.
Men mindre enn ett år senere ville kommunen altså gjøre forbudet virkningsløst ved å gi samtykke til nye lokaliteter til SalMar etter at de hadde – bokstavelig talt – driti seg ut av de gamle.
Arbeidsplasser, arbeidsplasser, arbeidsplasser
Verken SV eller andre partier tar lett på betydningen av lokale arbeidsplasser. Men det finnes alvorlige problemer i argumentasjonen til dem som påstår at motstandere av frikort til SalMar er «imot arbeidsplasser».
- Før det første blir argumentet om arbeidsplasser brukt av SalMar som trumfkort for å få gjennomslag for sine ønsker basert på sin egen kortsiktige agenda, og for å bøte på sin egen mangel på planlegging og respekt for offentlige miljøkrav.
- For det andre så vil – med dagens strategi – ALLE SalMars arbeidsplasser forsvinne fra kommunen etter hvert som lokalitetene blir brukt opp, tvangsbrakklagt eller erstattet med ny teknologi langt ute til havs. SalMar har uttalt at lukkede anlegg ikke er en prioritet for dem, uten satser heller på havmerder.
- For det tredje hører man lite om hensynet til arbeidsplassene til de som arbeider innen kystfisket og mottakene, og som påverkes direkte av miljøforringelse av fiskefelt og gyteplasser.
- For det fjerde viser tallene at SalMar utsetter Lebesby kommune og Laksefjorden for en enorm og totalt uproporsjonal miljøbelastning ved at nesten halvparten av selskapets tillatte MTB i hele Finnmark er konsentrert i et lite område i Lebesby kommune. Hvor mange arbeidsplasser det er «verdt» blir vanskelig å tallfeste.
Enorm belastning i Laksefjorden og Lebesby kommune sammenlignet med andre kommuner
Kartet nedenfor er laget med grunnlag i tall fra offentlige myndigheter via BarentsWatch samt befolkningstall fra SSB.
Ingen andre kommuner i Finnmark eller Troms tilbyr SalMar like mye laks i merdene som Lebesby.
Omtrent 20% av alle de tonn biomasse SalMar Nord AS totalt har tillatelser for i Troms og Finnmark er lagt til Lebesby kommune. Hele 45% – 20.025 av 44.625 tonn – av tillatelsene i Finnmark finnes her, I ÉN FJORD!
Spesielt lokaliteten Øyra blir utsatt for høy belastning ved at den blir slått sammen med en ny lokalitet som gir totalt 5.400 tonn biomasse i et konsentrert område – rett i nærheten av Mårøyfjord som allerede er brakklagt.
SalMar Nord AS henter ut minst rundt 100 millioner årlig i rent overskudd fra sin virksomhet i Lebesby kommune. Det minste man kan kreve er forsvarlig drift og langsiktig planlegging, ikke hastetiltak og trusler etter at lokaliteter blir stanset etter myndighetstvang.
Tallene viser dessuten at SalMars strategi er å plassere ut mest fisk i kommuner med små innbyggertall og sårbar økonomi. Lebesby har 15 tonn SalMar-biomasse per innbygger. Den eneste som kommer i nærheten er Nesseby med 14,6. Berg, Tranøy og Dyrøy i Troms har også høy biomasse både totalt og i forhold til folketall. Gjennomsnittet for kommuner i Troms og Finnmark er 0,8 tonn per innbygger.
Uansett – Lebesby er SalMar-kommune #1 i nord med 20.025 tonn tillatt biomasse, og høyest geografiske konsentrasjon av anlegg. Er det rart at noen reagerer?
Ansatte i SalMar må være klar over at de har en arbeidsgiver med frynsete miljørykte og en tilsynelatende kortsiktig agenda. Det er en prioritet for Lebesby SV å tilrettelegge for langsiktig vekst med seriøse oppdrettsaktører i størst mulig harmoni med øvrige næringer.
Å plassere ansvaret hvor det hører hjemme
Det er SalMar som skal kritiseres for uforsvarlig utnyttelse av fjordene Lebesby kommune, sammen med politikerne som har latt dette skje enten uvitende eller med åpne øyne. De som protesterer mot ren rovdrift fortjener ikke kritikk for berettiget motstand, eller anklager om å ville ta jobben fra noen.
Politikerne har et grunnlovsfestet ansvar for å ta hensyn til miljøet under utøvelse av sin myndighet. De har også et ansvar for å sikre langsiktige arbeidsplasser og å ta hensyn til et mangfold av næringer og innbyggergrupper. Det mener vi ikke er gjort i håndteringen av oppdrettsnæringens vekst.