Lebesby SV

Lebesby Høyre har den 17. mars 2017 sendt et forslag (pdf) til formannskapet/kommunestyret om å oppheve bygge- og deleforbudet (tiltaksforbudet) i kystsonen, med påstand om at forbudet er til hinder for utvikling av maritim virksomhet og at det i realiteten gir SalMar et monopol på oppdrett.

Selv om forslaget inneholder grove faktafeil (bl. a. er det fortsatt fullt mulig å samtykke til tiltak tross forbudet) er det ikke så overraskende at Lebesby Høyre kommer med et slikt forslag.

Høyre har tross alt en lang tradisjon for å gi bort fellesskapets verdier til kapitalen, og det er liten tvil om at det virkelige motivet er å få behandlet SalMars søknader på ny (se lengst ned).

Det tragikomiske er kommunens håndtering av forslaget.

Forsøk på snikoppheving via planutvalget – som ikke har myndighet

Istedenfor å sende forslaget til formannskapet eller kommunestyret, er forslaget sendt til behandling i utvalg for plan-, teknisk og miljø den 2. mai 2017. Dette til tross for at utvalget bl. a. etter kommunens delegasjonsreglement (pdf) ikke har myndighet til å behandle forslaget, som faller under plan- og bygningslovens §13.

I rådmannens saksframlegg (pdf) legges forslaget frem uten innstilling, men det skisseres tre ulike alternativer: bevare forbudet, delvis oppheve forbudet eller oppheve forbudet fullstendig. Ut ifra saksframlegget fremstår det som om kommunen mener at planutvalget kan vedta å oppheve eller endre forbudet, noe det altså ikke kan.

Både tiltaksforbudet og evt. samtykker må behandles av kommunestyret. FFK har dessuten uttalt at når man vel har vedtatt et forbud bør det ligge frem til det utløper (enten når planprosessen forbudet skal beskytte er avsluttet, eller etter 4 år). Noe annet gir lite forutberegnelighet for andre aktører, og spesielt når påtrykk fra én aktør foreligger.

OPPDATERING: Ordfører har opplyst om at saken er sendt planutvalget ihht. delegasjonsreglement og skal deretter behandles i kommunestyret. Men saken hører ifølge delegasjonsreglementet ikke hjemme hos utvalget. Og det forklarer ikke hvorfor saksframlegget prøver å unnta saken fra ordinær saksbehandling og klageadgang, se neste avsnitt.

Ytterligere forsøk på å omgå regelverket

Siste avsnitt i saksframlegget er spesielt betenkelig:

«En oppheving av forbudet er etter kommunens vurdering å likestille med at forbudets varighet er utløpt, altså kan det ikke betraktes som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven med den saksbehandling et enkeltvedtak krever. Eventuelle søknader om bygge- eller delingstillatelser som er innkommet i perioden med forbud skal etter opphevelsen tas opp til behandling, jfr. Pbl § 13-2»

Dette er et nytt forsøk på å omgå reglene ved å påstå at saken ikke gjelder et enkeltvedtak (forvaltningsvedtak) og dermed unngå både krav til saksbehandling og klagemulighet.

Kommunen vet allerede bedre

Sist kommunen prøvde seg på dette var under SalMar-saken, da man påsto at samtykket til nye lokaliteter ikke var et forvaltningsvedtak og derfor ikke kunne påklages. Dette ble kontant avvist av Fylkesmannen, og som kjent ble resultatet til slutt at vedtaket ble opphevet.

Siden et samtykke under et tiltaksforbud er et forvaltningsvedtak, så er i alle tilfeller det å oppheve samme tiltaksforbud et forvaltningsvedtak.

Kommunen har heller ikke noen som helst grunnlag for å påstå at en «oppheving er å likestille med at forbudets varighet er utløpt». Denne konklusjonen er basert på fri fantasi. Det eneste som kan «likestilles» med utløp er når ny kystsoneplan er ferdig vedtatt av kommunestyret.

Driver Lebesby kommune med seriøs forvaltning?

Det er rystende at kommunen gjennom bruk av feil instans og hemningsløs amatørjuss prøver å få omgjort Lebesby kommunestyres mest betente sak i nyere tid.

Kommunens manøvrering i saken, spesielt etter at man allerede har blitt irettesatt av Fylkesmannen, vitner om arroganse og forakt for lokaldemokratiet og nærmest inviterer til nye lovlighetsklager.

Det finnes en veldig enkel måte for Lebesby kommune å unngå flere av sistnevnte. Man trenger bare å slutte å bruke uredelig taktikk for å omgå regelverket.

Siste setning i saksframlegget minner oss på at søknader som er kommet inn under forbudstiden skal behandles på ny da forbudet utløper. Det vil si at hvis forbudet oppheves før ny kystsoneplan er vedtatt, kan man tildele nye og permanente oppdrettslokaliteter uten hensyn til planprosessen – og det var nettopp denne problemstillingen som var selve grunnlaget for forbudet. Påminnelsen underbygger bare mistanken om at kommunens reelle motiv er å imøtekomme SalMar til enhver pris.

Men prisen – både i kroner, fjordhelse og tillit til lokaldemokratiet – betales dessverre av fellesskapet.

Dagens regelverk gir tilsynelatende begrenset mulighet for vertskommuner – altså de kommuner som tillater havbruk i sitt sjøområde – til å stille vilkår til driftsform eller å kreve kompensasjon for arealbruk og miljøbelastning.

Oppdrettselskaper kan ta ut enorme årlige verdier fra vertskommunene uten å legge igjen mer enn noen få lokale arbeidsplasser og symbolske eiendomsskatter, mens kommunene og kystfiskerne må ta konsekvensene på egen kappe.

Har man vel gitt tillatelse til oppdrett i hele eller deler av kystsonen – bevisst eller ubevisst – er det i utgangspunktet ikke mulighet for å verken stille krav til driftsform (f. eks. lukkede merder) eller å kreve avgift for miljøbelastning eller ”bøtende tiltak”.

Og når det gjelder kompensasjon er havbruksfondet kun basert på vekst i næringen, ikke allerede utnyttet areal, og gir heller ikke noen direkte kontroll over inntekter til kommunene.

MEN – det finnes faktisk allerede nå juridiske verktøy for å oppnå mer kontroll over hvordan havbruksnæringen utfolder seg.

Plan- og bygningsloven (PBL)

PBL er et av kommunens viktigste regelverk og gir i realiteten kommunene nær ubegrenset myndighet over utnyttelse av sitt eget område.

Nøklene til styring av havbruksutnyttelse ligger i PBL kapittel 19 (dispensasjon) og kapittel 13 (midlertidig forbud mot tiltak).

For dem som er allergisk mot paragrafer betyr den første at man kan stille krav til oppdrettsnæringen, og den andre at man kan kompensere for svakheter i gjeldende plan.

For mange kommuner er det sistnevnte det viktigste punktet. Man har ofte i gamle planer åpnet store områder for oppdrett uten å ha forutsett den massive veksten og de resulterende konfliktene. Men la oss først se på dispensasjon.

Dispensasjonens makt (PBL §19-2)

Den mest direkte teknikken for å oppnå kontroll over egne områder er å rett og slett ikke tillate havbruk i sjøområdet. Det vil si å ikke sette av noen båndlagte områder til akvakultur, men å definere hele kystsonen som et flerbruksområde som ikke tillater akvakultur.

Man kan fortsatt tillate etablering av oppdrettsanlegg men kun ved dispensasjon fra planen.

Dispensasjon betyr at man gir tillatelse til en bestemt utnyttelse av et område selv om det er i strid med planen for området.

Det fine med dette er at det er kun ved dispensasjon en kommune kan stille vilkår til den som gis tillatelse. For eksempel:

• Krav om driftsform (f. eks. lukkede merder)
• Krav om kompensasjon (betaling for arealutnyttelse, forurensning m. m.)
• Krav om midlertidighet (tillatelse til å drifte anlegget på bestemt tid)

Per i dag er dette den eneste måten en kommune kan stille krav til havbruksselskapene. Ellers er det et ja/nei-spørsmål.

Dette bekreftes av blant annet FFK i sin gjennomgang av hvordan oppdrettssøknader behandles (hele dokumentet kan lastes ned her):

Men hva gjør man når gjeldende arealplan er foreldet og det tar lang tid å rullere den, og samtidig har man allerede flere oppdrettsanlegg i drift i kommunen?

Midlertidig forbud mot tiltak (PBL §13-1)

Eller: hvordan omgå svakheter i gjeldende plan og flytte lokaliteter til mer egnede områder og driftsformer.

Hvis kommunen finner at et område bør undergis ny planlegging, kan man bestemme at nye tiltak (bygg) ikke kan settes i gang før ny plan er på plass. Da har man fire år på seg å lage en ny og bedre plan, og i mellomtiden kan ikke f. eks. nye oppdrettslokaliteter etableres.

Dette er en løsning når man ser at det er stort press på ekspansjon i oppdrett mens konfliktene øker fordi planverket ikke henger med.

Kommunen kan gi samtykke på tross av et slikt forbud hvis man mener at det ikke vil vanskeliggjøre ny plan.

Det var for øvrig dette som var stridens kjerne i SalMar-saken i Lebesby kommune.

Og kort tid etter gjorde Alta kommune noe liknende og vedtok tiltaksforbud for å begrense uhindret oppdrettsekspansjon.

Flytte eksisterende anlegg

Noen oppdrettsanlegg er lovlig plassert men har laget store konflikter med kystfiskere og/eller innbyggere. Man kan ikke uten videre flytte disse, fordi at man kan ikke regulere med tilbakevirkende kraft (og godt er det!).

Men – de fleste åpne merder i fjordene må til slutt brakklegges. Noen ganger etter flere års drift, noen ganger nesten umiddelbart. Da må selskapene finne nye områder for å kunne utnytte konsesjonene sine fullt ut.

Hvis man da har en ny plan på plass som bedre kontrollerer hvor det er tillatt med oppdrett, eller har et midlertidig tiltaksforbud på plass som hindrer nye etableringer i konfliktområder, så kan man få bort disse problematiske lokalitetene. Med litt tålmodighet og vilje.

Konklusjon

Kommunene har større myndighet enn de selv ofte tror, men kunnskapen om disse mulighetene må gjøres kjent. Noen kommuner har allerede begynt å ta i bruk midlene som PBL gir for å unngå utnyttelse av en viktig men svært hensynsløs industri.

Hvis flere kommuner tar i bruk disse eksisterende – og lovlige – virkemidlene, vil det oppnå at:

• Kommunene tar tilbake kontrollen over sine havområder
• Kommunene sikrer seg en bedre forhandlingsposisjon ifht. regjering og industri
• Kommunene synliggjør på en direkte måte behovet for statlige reguleringer som tilgodeser vertskommunene, miljøet og andre næringer.

Jeg oppfordrer derfor partifeller, samarbeidspartnere og andre engasjerte om å spre denne informasjonen slik at kommunene kan begynne å gjenopprette balansen mellom miljø, eiere og utnyttere av havressursene.

Daniel Arnrup-Øien
Lebesby SV